Mitt håp

Min trøst.
Men også min overbevisning.

Er å treffe pappa igjen.

Bildene er tatt ved Utstein kloster.

Dette blir litt personlig, men jeg liker å være litt dyp innimellom.
Dessuten tenker jeg at det ikke kan skade, grunnen til at jeg deler
er fordi det kan være godt for noen, om så bare én...

I dag ville pappa fylt 61 år. I morgen er det 12 år siden vi mistet pappa brått i kreft.
Han fikk diagnosen tykktarmskreft 2 uker før han døde.

Jeg vil snakke minst mulig om sykdommen og den vonde tiden.
Jeg vil egentlig heller fortelle om tiden etter og hva som hjalp meg gjennom.
Det vil handle om tro og jeg håper du vil respektere min åpenhet.
Jeg mener det er viktig å respektere hverandres standpunkt når det kommer til livssyn.

Pappa var pastor i en pinsemenighet.
Han var en omsorgsfull mann med en positiv holdning til livet og viste empati for ulike mennesker.
Han var inkluderende og familiekjær.
Han var på mange måter et stort forbilde for meg.



Vi har valg å ta så lenge vi lever.
Når denne tragedien rammet vår familie hadde vi alle et valg å ta.
Hva skjer nå, hva skjer videre?
Hvordan skal jeg forholde meg til dette?

Som prestedatter var jeg opplært til kristen tro, til å tro på helbredelse.
Jeg var overbevist om at pappa skulle bli helbredet, mot alle odds.
Når dette ikke skjedde kunne jeg velge hvilken retning min tro skulle ta.
For meg ville det vært naturlig å slutte å tro, jeg gjorde det klart for
Gud at jeg ikke kunne tro på ham hvis ikke pappa ble helbredet.
Samme kvelden døde pappa.

Det ble så tomt alt.
Jeg klarte ikke å reagere skikkelig på dette, jeg tror jeg var i sjokk.
Men allikevel følte jeg meg løftet og tatt vare på, det er vanskelig å forklare.
Jeg valgte å holde fast på troen.
Selv om alt ikke gikk som jeg hadde ønsket.
Noen sa det var nok en mening med det, ånei, det var det ikke for meg!
Det var helt meningsløst og det gir fortsatt ingen mening.
Forsøk på å trøste på den måten gjorde meg bare sint.
Jeg burde kanskje vært sint på Gud, men det klarte jeg ikke.
Han som var der for meg hele tiden, jeg klarte ikke å klandre ham.
I mine drømmer spesielt. For meg var det og er det en stor trøst.

Jeg vil ikke virke naiv eller noe som valgte å gå denne veien etter dette.
I motsetning gjorde det troen min enda sterkere, men på en ydmyk måte.

Vi kan ikke vite hva andre har opplevd og hva som gjør dem til den de er.
Vi har ingen rett til å dømme.
Selv er jeg livredd for å dømme noen eller virke dømmende.

Men jeg vil dele håpet.
For meg er det en overbevisning.
Det er fordi jeg har kjent det så nært.
Jeg føler at Gud var der med meg i dødsskyggens dal.

Pappa - mange år siden.
For en liten stund siden spurte dattera mi meg om ikke vi kunne besøke pappa snart.
Hun ville jo så gjerne treffe ham, hun har jo tross alt aldri sett ham, bare sett bilder av ham.
Det spørsmålet kom litt brått på meg mens jeg sto der på kjøkkenet og tilberedte maten.
En tåre og noen fler tårer trillet ned kinnet mitt.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne treffe pappa og jeg skulle
så gjerne vist Cato til ham også, og barna våre.
Men det mener jeg kommer til å skje - en dag :)

Takk for alle de gode minnene pappa!
Nå er det viktig å ta vare på våre kjære rundt oss.

Jeg merker selv at jeg har mye å være takknemlig for.







Etiketter: , , ,